The following is an English translation of the Norwegian article "Forgjeves utviklingsinnsats?" (below), originally published in the Vårt Land newspaper in Norway on May 15, 2014.

Prosperity at Risk

Are disasters and climate change putting development efforts in jeopardy?

By Borge Brende, Minister of Foreign Affairs, Norway and Rachel Kyte, Vice President and Special Envoy for Climate Change, World Bank

In the last few decades, the eyes of the international development community have been turning towards the growing risks from natural hazards. A convergence of population growth, rapid urbanization, and a changing climate is compounding impacts from natural disasters in some of the most vulnerable communities around the globe.

A recent World Bank report finds that over the last 30 years natural disasters accounted for close to $4 trillion in economic losses, owing mostly to extreme weather events. Losses rose from an annual average of about US$50 billion in the 1980s to close to US$200 billion over the last decade.

Climate change will exacerbate these trends. We know that by 2050 global economic costs from flooding in cities alone could rise to US$1 trillion a year, with developing countries bearing the brunt of these costs.

The recently released Fifth Assessment Report from the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) states that each of the last three decades has been successively warmer at the Earth’s surface than any preceding decade since 1850. The Report also warns that changes in the global water cycle in response to the warming over the 21st century will not be uniform, with contrasts in precipitation between wet and dry regions and between wet and dry seasons increasing—meaning higher incidences of climate-related natural hazards such as storms, droughts, and flooding.

Impacts like these have the potential to roll back years of development for countries, so it is all the more important to help them better manage and prepare for disasters.

In the Philippines, for example, the government has made strong efforts to improve resilience and emergency preparedness, and its experience with post disaster assessments is helping Haiyan recovery efforts. In Odisha, India, in 1999 a category 5 cyclone devastated the coastline, killing more than 10,000 people and causing massive destruction to housing and infrastructure. When cyclone Phailin, another Category 5 storm, struck the same area last year, less than 40 people lost their lives. The striking difference in the two events is a result of the Indian government’s strong preparedness measures with support from its partners—among them the World Bank and the Global Facility for Disaster Reduction and Recovery (GFDRR)—that established Odisha's early warning system and network of cyclone shelters.

Clearly, climate and disaster-resilient development can save lives and prevent human suffering. This is a priority for Norway and the World Bank, who are working together through GFDRR to ensure developing countries can access the tools and knowledge needed to better manage risks and avoid disasters. Norway is presently co-chairing the GFDRR’s Consultative Group, guiding its disaster risk management and resilient recovery initiatives.

Decision-makers today have a growing menu of options for managing disaster risks: from risk assessments, risk-informed land use and urban planning, smart infrastructure, early warning systems, and insurance. The recent World Bank-GFDRR publication Weather and Climate Resilience shows that improvements in national meteorological and hydrological services which provide early warnings for extreme weather events could save an average of 23,000 lives a year, prevent displacement of populations, and provide up to US$30 billion annually in economic benefits.

The next few decades will see billions of dollars in infrastructure investments in rapidly growing cities in the developing world. The quality of infrastructure and systems planned today will determine the resilience of these cities and their citizens tomorrow. Rather than being seen as short-term expenses on annual budgets, disaster risk reduction should be recognized as a long-term investment that will save lives and prevent years of economic progress from being washed away.

The bottom line is that we can—and must—invest in managing and reducing disaster risks if we are to protect our communities and hard-won prosperity gains. Investing now to build up countries’ capacity to manage risks can also lead to considerable future savings that can be channeled into other development efforts. Only then will we reverse the rising losses from disasters and secure a safer, more resilient future.

***

Velstandsutvikling i fare

Kronikkk i Vårt Land, 15. mai 2014

De siste tiårene har vi blitt stadig mer oppmerksomme på farene ved naturkatastrofer. Kombinert med befolkningsvekst, rask urbanisering og et klima i endring kan slike katastrofer få enorme konsekvenser i noen av de mest sårbare delene av verden.

En fersk rapport fra Verdensbanken viser at naturkatastrofer, for det meste i form av ekstremvær, de siste 30 årene har ført til økonomiske tap på nærmere fire billioner dollar. De har økt fra ca. 50 milliarder dollar årlig på 1980-tallet til nærmere 200 milliarder dollar årlig det siste tiåret.

Klimaendringene vil forsterke disse trendene. Bare de økonomiske tapene som følge av oversvømmelser i byer kan komme opp i én billion dollar innen 2050, og hardest vil det gå ut over utviklingslandene.

Den femte evalueringsrapporten fra FNs klimapanel (IPCC) påpeker at hvert av de tre siste tiårene har vært varmere ved jordoverflaten enn noe tidligere tiår etter 1850. Rapporten advarer også om at oppvarmingen vil føre til at variasjonene i vannsyklusen på jorden ikke vil være ensartet gjennom det 21. århundret, men vil preges av økte forskjeller i nedbør mellom våte og tørre regioner og mellom våte og tørre årstider. Vi kan altså regne med hyppigere klimarelaterte naturkatastrofer som orkaner, tørke og oversvømmelser.

Slike hendelser vil kunne sette landene mange år tilbake i utvikling. Det gjør det desto viktigere å sette dem bedre i stand til å takle og forberede seg å katastrofer.

På Filippinene har for eksempel myndighetene gjort mye for å styrke beredskapen og robustheten overfor katastrofer, og deres erfaring med evalueringsarbeid etter katastrofer kommer direkte til nytte i hjelpeinnsatsen etter tyfonen Hayian. I Odisha i India ble kystlinjen i 1999 rasert av en syklon i kategori fem. Over 10.000 mennesker omkom, og det ble gjort enorme skader på boligområder og infrastruktur. I fjor ble det samme området rammet syklonen Phailin, også den i kategori fem. Da mistet mindre enn 40 mennesker livet. Den store forskjellen mellom de to hendelsene er et resultat av de omfattende beredskapstiltakene den indiske regjeringen har gjennomført i samarbeid med sine støttespillere – deriblant Verdensbanken og det globale fondet for forebygging av naturkatastrofer – i form av et tidligvarslingssystem og et nettverk av syklonsikre bygninger i Odisha.

Det er opplagt at et utviklingsarbeid som tar høyde for klimaendringer og katastrofer, kan redde liv og forhindre menneskelig lidelse. Dette er en prioritert oppgave for Norge og Verdensbanken, som samarbeider for å sikre utviklingslandene tilgang til verktøyene og sakkunnskapen som trengs for bedre å kunne håndtere risikoer og unngå katastrofer.

Dagens beslutningstakere får stadig flere virkemidler å velge mellom når det gjelder å håndtere potensielle katastrofer. En nylig utkommet rapport fra Verdensbanken viser at forbedringer i de nasjonale meteorologiske og hydrologiske tjenestene som leverer ekstremværvarsler, kan spare 23.000 menneskeliv per år i gjennomsnitt, hindre folkeforflytninger og bety inntil 30 milliarder dollar per år i sparte utgifter.

I tiårene som kommer, vil det bli investert milliarder av dollar i infrastruktur i rasktvoksende byer i utviklingslandene. Kvaliteten på infrastrukturen og systemene som planlegges i dag, vil avgjøre hvor robuste disse byene og deres innbyggere vil være i morgen. Tiltak for å redusere katastroferisikoer bør ikke betraktes som kortsiktige utgiftsposter i budsjettene, men heller anerkjennes som langsiktige investeringer som vil redde liv og hindre at års økonomisk framgang skylles på havet.

Konklusjonen er at vi kan – og må – investere i kapasitet til å håndtere og redusere katastroferisikoer. Bare slik kan vi beskytte våre samfunn og en hardt tilkjempet velstandsutvikling. Investeringer som vi gjør nå for å øke landenes evne til å håndtere slike risikoer, kan også bety vesentlige framtidige innsparinger som kan kanaliseres til annen utviklingsinnsats. Først da kan vi gjøre noe med de økende tapene etter naturkatastrofer og sikre en trygg og mer robust framtid.